“Ugraset” er viktige indikatorplanter

Ugras er per definisjon uønska planter, og derfor vil vi gjerne bli kvitt dem. Men kanskje burde vi  heller spørre hva ugraset kan fortelle oss? Når vi snur perspektivet kan ugraset være svært nyttige indikatorer, for de sier noe om tilstanden til jorda. Ugraset vokser der det vokser av en grunn – det er ingen tilfeldighet – og det kan vi lære av. 

Tekst: Vibhoda Holten, vibhoda@vitalanalyse.no 

De fleste ugras vokser der hvor jordfruktbarheten er skadet av oss jordbrukere. Jo større skadene på jordfruktbarheten er, jo bedre trives ugraset. Sagt med andre ord: der hvor jordfruktbarheten er ivaretatt, vil det vokse lite ugras for der har ikke ugraset lenger noen oppgave. Ugraset sin hovedoppgaven er nemlig å gjenopprette jordas fruktbarhet. 

Pionérplanter

Ugras er pionérplanter. Det vil si at ugraset trives tidlig i en økologisk suksesjon. Det som kjennetegner tidlige suksesjonstrinn er høge nivå av NO₃–   (nitrat), anaerobe forhold (pakket jord), oksidative forhold, lite mykorrhiza (sopp), mineralske ubalanser og lav mikrobiell aktivitet. Ugras har som regel et kraftig stoffskifte, nettopp for å stimulere jordbiologien gjennom sine roteksudater. Du har kanskje lagt merke til at mange ugrasarter kan ha ei kraftig lukt? Disse sekundære plantestoffene (organisk syrer, enzymer, fenoler, flavonoider m.m.) skilles ut av ugrasplantene som roteksudater for å stimulere mikrobiologien i rotsonen. Avhengig av hva skaden på jordfruktbarheten består i, vokser bestemte ugrasplanter med bestemte roteksudater og en bestemt jordmikrobiologi. Samarbeidet mellom pionérplante (ugras) og jordmikrobiologi øker i særlig grad bakteriebiologien i jorda, og “reparerer” skadene og ubalanser vi jordbrukere har påført jorda, f.eks. når kveka eller høymola kommer for å rette opp pakkeskader og oksidative forhold i jorda. 

Når pionérplantenes oppgave er løst, forsvinner de. De forsvinner ikke helt, men deres dominerende vekst og avlingsbegrensende effekt blir borte. 

Det handler om å forstå rollen til de enkelte ugrasartene, hva de gjør med jorda og jordmikrolivet. Vi som jordbrukere må hjelpe “ugraset” med å løse sin oppgave i stedet for å bekjempe det. Hvis ugraset sin oppgave ikke lenger er der, vil ugrastrykket helt naturlig redusere seg selv. Samtidig skapes de beste forholdene for våre kulturplanter, som ligger et suksesjonstrinn høyere i utviklingen. Vi skal arbeide med jordøkosystemet og livsprosessene, i stedet for å slå det tilbake til pionérstadiet når vi gjør kraftig jordarbeiding eller ugrasbekjemping, eller lager strukturskader ved å kjøre med for tunge maskiner på for våt jord. 

Spiringsimpulsen får ugraset på grunn av manglende jordmikrobiologi. Frøugraset spirer i liten grad når mangfoldet og livsbetingelsene for jordmikrobene opprettholdes under jordarbeidinga. De vanligste årsaker til spiring av ugraset er tap av jordas evne til å puste, og av den grunn blir kalsiumtilgjengeligheten dårlig. Mange ugras gjør kalsium mer tilgjengelig, som alle planter og jordmikrobiologi trenger for celledeling. Med ei regenerativ dyrking får ugraset ikke lenger sin spiringsimpuls, og det blir ikke lenger et problem. 

Rotugras fremmes av langvarig mangel på jordmikrobiologi, særlig ved pakkeskader. Det kan en se på jordstrukturen som er kantete, tett og med platestruktur. Tiltak som gjør jorda mer levende reduserer trykket fra rotugraset. Hyppig jordarbeiding reduserer jordmikrolivet. Det anbefales å observere ugraset ved å gjøre en spadeprøve. Da kan en se på røttene,  vurdere jordstrukturen, og lukta av jorda og røttene kan bestemmes.

Ugrasartenes funksjon 

Nedenfor blir det gitt noen eksempler på “klassiske” ugrasarter og funksjonen de har for jorda og jordmikrolivet. Det blir også beskrevet hvordan problemet kan unngås i stedet for at symptomet “ugras” blir bekjempet. 

Åkertistel 

Tistler er tegn på uutnyttet fruktbarhet i jorda, som oftest på grunn av nedpløyd rå husdyrgjødsel, eller uomsatt organisk materiale, som nå ligger for dypt og skaper et forråtnelsesmiljø (oksidativt miljø). Jorda kan ikke omsette dette organiske materialet hensiktsmessig, men tistlene hjelper  jorda med å omsette slikt uomdannet organisk materiale (Beck 2016). 

Tistler fremmes av jordarbeiding av for kald jord og av pakking som begge gir oksidative forhold. Tistlene suger seg da full med nitrat som blir dannet ved oksidative forhold (Näser & Wenz 2017). 

Det viktigste er å hindre det som forårsaker tistlene. Det handler om å sørge for kontinuerlig grønt plantedekke, flatekompostering med urteferment (som en antioksidant motvirker det oksidative forhold), at husdyrgjødsel behandles eller komposteres før det spres, og at den spres på et grønt plantedekke. Risikoen for sporeproblem i fra organisk gjødsel minker betraktelig eller forsvinner når slik gjødsel komposteres eller behandles før den spres. Plogsåler eller pakka horisonter kan løsnes med en dybdeløsner når jorda er varm og lagelig. Rotutviklinga til grasmark kan også stimuleres med en grasmarkslufter som gjør at jorda puster bedre (Beck 2016). Andre tiltak er vitalisering med kompostte og kalk. Dette hemmer også veksten av tistelen (Näser & Wenz 2017). 

Tistler bør ikke “bekjempes”. Hvis de får lov til å oppfylle sin oppgave i jorda, forsvinner de ganske fort. De skal ikke klippes ned, siden de oppfører seg som sommerblomster (margeritter, nattlys, revebjelle, mynte m.fl.). Hvis de får lov til å blomstre vil de ikke komme på samme sted neste år. Hvis de slås ned, blir deres vegetative vekst styrket, og de fortsetter å vokse på samme sted (Heilmann 2014). 

Når tistlenes oppgave i jorda er løst, forsvinner de ikke fullstendig, men går tilbake og får en annen voksemåte. De vokser mer spredt, ikke i øyer, med mye færre planter og utgjør ikke noen konkurranse overfor kulturplantene. Hvis bonden imidlertid gjør en feil, er tistlene på banen igjen like raskt som de forsvant (Heilmann 2015 i Beck 2016). 

Kveke 

Kveke er først og fremst et symptom på overarbeiding av jorda med påfølgende gjenpakking og strukturskade. Når jordas løsnes for mye (pløying) blir den svært utsatt for pakking, siden jordstrukturen er skadet og jordmikrobiologien hemmet. Kveke trives i oksygenfattig jord med hemmet mikrobiell aktivitet. Den er svært effektiv til å løsne pakkede såler i jorda og har en kraftig roteksudasjon. Kveka sørger altså for gjenetablering av mikrolivet i jorda. Den produserer mye sukker som den skiller ut til jorda og mikroorganismene, særlig den jordlevende soppen (Beck 2016).

Kveke gjør også silisium tilgjengelig, særlig når det er kalkmangel i jorda eller pakkeskader (Näser & Wenz 2017).

Røttene (stolonene) av kveke (Elymus repens) er rike på karbohydrater. Foto: Vibhoda Holten.

Hvis kveka bekjempes med intensiv jordarbeiding (hyppig harving, kvik-up, kvik-killer o.l.) ødelegges det som kveka var i ferd med å rette opp på. Den overløsnede jorda får på nytt en redusert biologisk aktivitet, blir sterkt oksidativ og enda mer utsatt for pakkeskader. Med andre ord skapes de beste betingelsene for kveka slik at den kan starte på nytt. Ofte kommer det også andre ugrasarter som åkerdylle (Sonchus arvensis) og tistler for å “hjelpe” til å rette opp på den skadde jorda. 

Løsninga på symptomet kveke er å gå over til kontinuerlig grønt plantedekke, dvs. underkultur, gjenlegg og vintergrønne fangvekster, eventuelt å løsne pakkesåler med dybdeløsning. Kveke kan flatekomposteres (overfladisk skrelling av jorda) med ferment siden den inneholder mye sukker. På denne måten kan jorda berikes kraftig med biologisk aktivitet. Det er viktig med ei god prosesstyring ved flatekompostering, siden jorda typisk er oksidativ. Vi hjelper med andre ord kveka med å rette opp på ubalansene og gjør oppgaven den har overflødig (Beck 2016). Toppdressing med kalk er i tillegg et godt tiltak, siden slik jord også har lav kalsiumtilgjengelighet. 

Høymol 

Høymol er beitebruket sitt symbolugras. Den trives på oksygenfattig, hard, pakket og evt. vannsjuk jord. Høymol har en svært kraftig roteksudasjon. Den er god til å fôre mikrolivet med store mengder sukker, aminosyrer og organiske syrer. Med syrene kan høymola få tak på hardt bundet fosfor. Høymola tilhører syrefamilien, og utskiller oksalsyre i likhet med rabarbra og engsyre m.fl. Dette stimulerer soppene som mangler i ei slik jord, og den frigjør kalsium som ellers ikke er plantetilgjengelig. Meitemarken liker det sterke mikrolivet rundt høymolrøttene (Beck 2016). 

Høymol (Rumex spp.) indikerer manglende Ca-tilgjengelighet og oksidative forhold. Foto: Vibhoda Holten.

Høymol reduserer også forråtnelsesprosesser i jorda ved å skille ut organiske syrer (Näser & Wenz 2017). Forråtnelsesprosessene kan skyldes ubehandlet blautgjødsel/gylle.

Første skritt for å redusere høymolutfordringa er å undersøke jordas innhold av næringsstoff med en Albrecht-jordanalyse. Ofte er kalsium eller magnesium eller begge to i mangel i jordoverflata. Dette er typisk for eldre grasmark. Høymol indikerer ofte også mangel på svovel og kalium. Disse næringsstoffene er ofte tilstede, men de er ikke plantetilgjengelige på grunn av manglende gassutveksling og mikrobiell aktivitet i jorda. 

Ei jord med høymol har behov for luft og gassutveksling. Det kan gjøres med en grasmarkslufter, evt. med en grasmarksgrubber for å løsne på pakkeskader i grasmarka, gjerne sammen med ferment som virker antioksidativt. Behandling og kompostering av husdyrgjødsla er viktig slik at den ikke er i en forråtnelsesprosess (oksidative forhold) (Näser & Wenz 2017). I tillegg kan det gjøres vanlig grasmarkspleie som ettersåing og beiting. Holistisk beitebruk er godt egne til å stimulere jordlivet og dermed løse årsaken til symptomet høymol. Den forsvinner når gassutvekslinga gjenopprettes og jorda puster igjen (Beck 2016). 

I landbruksprosjektet Rosenheimer Projekt i Bayern har de hatt god effekt av å behandle gylle med ferment, biokull og steinmjøl, og høymola har gått tilbake, samtidig som grasavlingene har økt. 

Meldestokk 

Meldestokk er ofte et symptom på overgjødsling med ikke omsatt eller ubehandlet gylle på jord med manglende mikrobiell aktivitet. Forråtnet organisk gjødsel eller for mye jordarbeiding blokkerer kalsiumtilgjengeligheten i jorda. Meldestokk fremmer gassutvekslinga i jorda gjennom å skille ut sukkerrike roteksudater. Når mikrobiologien blir fremmet blir kalsium mer plantetilgjengelig. I tillegg sørger meldestokken for å berike rotsonen med kalium. Meldestokken har på denne måten en stor evne til å skape fruktbarhet i jorda. Som kjent kan meldestokken bli til store planter hvis de får lov til å vokse. Den er også i familie med sukkerroer, som sier noe om evnen den har til å danne sukker og roteksudater. 

Balderbrå-slekta

Planter i denne slekta reparerer overfladisk pakket jord, typisk etter for tunge såmaskiner. De gjør jorda mer åpen slik at kalsium og svovel igjen blir tilgjengelig. De inneholder også eteriske oljer, flavonoider og slimstoffer og fremmer den bakterielle aktiviteten i jorda. Den har kanskje også en avgiftende virkning på jorda (Beck 2016). Et viktig tiltak er å unngå tromling etter såing hvis jorda er for fuktig. Vent i stedet med tromling til kornet har spirt. 

Løvetann

Løvetann kan skaffe seg kalsium og bor fra jord hvor disse to næringsstoffene er blokkert på grunn av hemmet jordliv som ofte skyldes pakket og strukturskadet jord. Grasmarkslufteren er et nyttig redskap i disse tilfellene. Hvis løvetannrota graves forsiktig opp, kan en se en “knekk” der hvor pakkesålen er. I likhet med høymol indikerer løvetann næringsstoff i dypere jordlag. Basemetninga i jorda bør også undersøkes, og ofte blir kalking anbefalt. Bor er ofte i underskudd, og borgjødsling eller bladsprøyting med bor bør vurderes. 

Løvetann (Taraxacum officinale) kommer ofte hvor det er bormangel i jorda. Foto: Vibhoda Holten.

Litteratur

Ehrenfried Pfeiffer (1970). Weeds and what they tell us. 96 sider.

Jay L. McCaman (2013). When weeds talk. 141 sider. 

Korsmo, Vidme og Fykse (2001). Korsmos ugrasplansjer. Landbruksforlaget. 

Martin Beck (2016). Opbygning af jordens frugtbarhed med kompost. 35 sider. 

Friedrich Boas (1958). Zeigerpflanzen – Umgang mit Unkräutern in der Ackerlandschaft. 

Hartmut Heilmann (2014). Ecophysiological aspects of Cirsium arvense.

Dietmar Näser og Friedrich Wenz (2017). Foredrag.